Han beskrives som en tusenkunstner og Reodor Felgen-type. En som fikser alt. Er det noe som er umulig for Werner Stenhaugen?
– Det er vel egentlig ikke det. Får du nok tid og mulighet til å lese deg opp, så er vel alt mulig, er det ikke det da, smiler altmuligmannen.
Skulle vært mekaniker
Det er på verkstedet på Slobrua han egentlig skulle vært. I 1993 ble han nemlig ansatt som mekaniker hos Veflen Entreprenør AS. Men med årene ble det mer og mer jobb ute på anleggsplassen og stadig mindre tid inne på verkstedet.
– Det har mest vært som en glidende overgang i løpet av disse årene. Etter en tid ble det stadig mer at jeg var ute og banka, og til slutt var det stort sett det jeg drev på med. Nå er jeg nesten ikke på verkstedet i det hele tatt.
I stedet er det banking og boring det handler om. Werner Stenhaugen «lager hull under veier» rundt omkring i hele Sør-Norge. VW Transporteren, som han fikk ny i fjor sommer, har allerede passert 70.000 kilometer. Neste uke skal han til Flisa, Hurdal og Fåberg. I går var han i Spydeberg. Det er dette han trives med. Han liker å treffe folk og se seg om i dette vakre landet.
– I forrige uke var jeg på jobb i Bjoneroa på den andre siden av Randsfjorden. Det er jo ikke et sted folk drar til normalt. Det er en av de store fordelene med denne jobben. Det er fritt og fint, og en får sett så mye.
En fantastisk kjærring
Men om borte er bra, så er hjemme likevel best for Werner Stenhaugen som for odølinger flest. For selv om han snakker en dialekt som er såpass avslepet at den er lett forståelig selv for folk som ikke er fra distriktet, er Stenhaugen odøling god som noen.
Han kom til verden i 1972, og vokste opp på Slåstad i Sør-Odal. Nå bor han med samboer Tone og datter Hanne på Austvatn i Nord-Odal.
– Vi flytta først til Gardvik i 2000 og hit til Austvatn i 2011. Hanne ble født i 2004, sier han, og forteller at Austvatn knapt er mer enn en 60-sone i veien langs østsiden av Storsjøen. Men han synes det er veldig fint der, og et flott miljø.
– Vi trives veldig godt. Det er landlig og fint, og vi har en romslig tomt med gressplen og bærbusker. Jeg bruker 17 minutter til jobben, og det er akkurat passe.
– Robotklipper?! Nei den jobben er det jaggu jeg som må gjøre. Men det er omtrent det eneste som ikke Tone tar seg av. Jeg er så heldig at jeg har fått en helt fantastisk kjærring!
Livet handler om prioritering
Det skorter ikke på fritidsinteresser og hobbyer for Werner Stenhaugen. Det er tiden som kan være mangelvare. Det er for eksempel over 20 år siden han ga seg som aktiv pistolskytter etter «noen sølv- og bronsjemedaljer i kretsmesterskap», og jaktrifla blir mer og mer bortgjemt og nedlåst.
– Det hender at jeg jakter littegrann rådyr når jeg får tid, men det får jeg sjelden, smiler han, og innrømmer at det er lenge siden han mistet oversikt over hvor mange radiostyrte modellfly, biler og båter han er i besittelse av.
– Det er noen. Jeg kjøpte et par, tre fly fra et dødsbo i Drammen nå i sommer og et helikopter i Lillestrøm. Men jeg får ikke brukt dem noe særlig, for jeg jobber så mye. Men det hender at jeg får tatt noen av dem ut en tur. Bare så jeg ikke glemmer helt hvordan det er.
Den andre store fritidsinteressen, derimot, er i stadig bruk. Men bare om vinteren. Werner Stenhaugen har nemlig et lidenskapelig forhold til snøscooteren sin. Så fort anledningen byr seg, det vil si nesten hver vinterhelg, drar han og familien til campingvogna med spikertelt i Gôrdalen i Sverige. De svenske fjelltraktene er et eldorado for snøscooterentusiaster, ifølge Stenhaugen.
– Det er mindre jobb i anleggsbransjen om vinteren, så da blir det heldigvis tid til litt scooterkjøring. Det er jo det livet handler om. Prioriteringer, mener jeg.
Blir fort blid igjen
Werner Stenhaugen har mye pent å si om Veflen entrepenør AS. Han har et svært godt og ikke minst langvarig forhold til bedriften der han har jobbet fast i snart 30 år, og der han før den tid hadde sommerjobber så langt tilbake han kan huske.
– Her har vi varierte og spennende arbeidsoppgaver, gode venner og kolleger, og sjefer som det går an å snakke med. Du får det ikke bedre noen steder. Her kommer jeg nok til å bli til jeg går av med pensjon, tenker jeg.
Men det er en ting den ellers så trivelige og joviale altmuligmannen ikke tolerer, og det er slurv og likegyldighet. Da kan han bli bråsint.
– 70 prosent av tiden vi er ute på oppdrag er det andre som er hovedentrepenør, og som skal sørge for at alt er i orden. Og når vi har dratt hjemmefra klokka halv fem om morran, og kommer til en anleggsplass der ikke alt er på stell, da kan jeg nok si fra så det merkes. Jeg har et ganske brått temperament, men jeg blir fort blid igjen.