Han har jobbet hos Veflen Entreprenør AS i 14 år, og trives som plommen i egget. Men å gjøre nordmann av seg, skjer neppe med det første for anleggsleder Fredrik Olsson.
– En skal aldri si aldri, det har livet lært meg. Det er veldig fint her i Norge, men jeg og familien har det så godt hjemme i Bullaren, at det skal nok mye til før jeg blir nordmann, ler mannen, som har ukependlet over grensen siden 1999.
– Det tar vanligvis bare to timer til og fra jobben, men nå under koronaen har det vært litt verre. Forrige uke sto jeg et par timer i kø bare for å komme over grensen ved Svinesund. Det var lite tråkig.
Alltid et eller annet prosjekt
Bullaren er et tettsted et par mil inn i landet fra de velkjente kystperlene i Bohuslän. Det er langt mellom husene, og godt med armslag for Fredrik Olsson og de rundt 1500 andre innbyggerne. Et perfekt sted å vokse opp for en fremtidig anleggsleder.
– Det er langt mellom husene og folkene, så da må man ha en moped når man er ung og selskapssjuk. Men det er langt mellom verkstedene også, så da får man lære seg å skru litt selv på mopeden. Ellers går det jo ikke.
Interessen for alt som durer og bråker har holdt seg gjennom hele livet, og det er mang en bil, motorsykkel, gravemaskin, gressklipper og traktor som har fått nytt liv takket være den nevenyttige Fredrik Olsson.
– I sommer skal jeg forsøke å få liv i en gammel kompressor som jeg har hatt liggende en stund. Det er alltid et eller annet prosjekt.
Utrolig hvor fort tiden går
Yrkeslivet til Fredrik Olsson har stort sett handlet om bygging i en eller annen form. Han avsluttet skolegangen på Uddevalla Gymnasieskola Östrabo de siste årene av det glade 80-tallet. Siden ble det både snekring og betongarbeider før han ble lokket til anleggsvirksomhet i Oslo-området i 1999. Han ble snart oppdaget av daværende anleggsleder, nåværende avdelingsleder for Oslo-kontoret til Veflen Entreprenør AS, Morgan Karlsson.
– Det er snart 14 år siden jeg hadde min første arbeidsdag hos Veflen. Det er utrolig hvor fort tiden går, sier Fredrik Olsson, og forteller at han jobbet som anleggsarbeider de to første årene før han rykket opp til anleggsleder i 2009.
– Det er veldig mye som er veldig positivt her hos Veflen. Vi har et utmerket arbeidsmiljø, og utfordrende og varierte arbeidsoppgaver.
Anleggslederen har heller ikke noe å si på livet i brakkebyen, der han tilbringer fire kvelder hver arbeidsuke.
– Det er omtrent som å bo på et hotell. Flotte rom, helt nytt, helt topp!
Kunne vært så mye verre
Det er godt med plass i Bullaren. Det trengs, også. Den gamle gravemaskinen som Fredrik Olsson kjøpte og satte i stand fordi han trengte et nytt avløp til eneboligen, er parkert ved barndomshjemmet hans. Det er en ombygget gammel skolebygning, der moren fortsatt bor, og der det er såpass raust med bygningsmasser, at det er plass til noen traktorer og andre anleggsmaskiner. Selv bor anleggslederen i en nyere enebolig, som han deler med fru Lise-Lott og yngstedatteren Alice som er 19 år. De eldre barna, Markus på 27 og Madeleine på 26 år har for lengst flyttet hjemmefra, men Markus har fra tid til annen hatt hjemmekontor i barndomshjemmet under koronapandemien.
– Vi har klart oss bra gjennom pandemien. Bullaren er så lite at det aldri har vært snakk om noe utbrudd her hos oss. Og det har gått veldig bra med oss svenskene på Veflen, også. Det er jo kjedelig å måtte teste seg hver gang vi passerer grensen, men det kunne vært så mye verre. Jeg synes ordningen i det store og hele har fungert veldig bra, sier anleggsleder Olsson.
Fikk øyestenen tilbake etter 16 år
For en som er betatt av digre motorer og saftige motorlyder, er det lite som slår en god, klassisk amerikansk bil. Fredrik Olsson var bare 16 år da han skaffet seg sin første, en gammel, men kjørbar Oldsmobile Cutlass. Det var bare ett problem med den bilen, og det var at den ikke var cabriolet. Trangen etter sommerlige, toppløse kjøreturer ble stadig sterkere, og i 1988 gikk unge Olsson til innkjøp av en rød 69-modell Mercury Cougar med svart stofftak. Grombil? Definitivt! Praktisk? Overhodet ikke! I 1994 ble den ofret med tungt hjerte til fordel for et kjøretøy som var mer egnet for en stadig voksende familie. Men for en del år siden fikk Fredrik Olsson kjøpt tilbake sin gamle flamme og øyesten.
– Det tok 16 år. Han som eide bilen på den tiden var på vei til fest i Fjällbacka da han fikk motorstopp. Rett her i Bullaren. Snakk om skjebnetreff. En kamerat av meg fikk se bilen og tipset meg om at eieren kanskje ville kvitte seg med bilen. Helgen etter var Cougaren min igjen.
Fredrik Olsson medgir glatt at det ikke akkurat var noen lønnsom forretning, men hvem bryr seg om det? Bilen er strøken, og klar for sommerens utfarter. Alt annet er bagateller.