Se nærmere på bildet som Jan Ove Iversen holder i hånden. Det har betydd mye for mannen, som har kjørt gravemaskin for Veflen AS i 16 år. Den varme, lune, latterfylte 59-åringen har sett dyp og mørke som de færreste av oss kjenner til. Men nå er det lysere tider for «mæssendølen».
-Jeg har slitt med psyken siden jeg ble født, som jeg pleier å si. Jeg har vært inn og ut av psykiatrien i mange år, og det er så ufattelig deilig å stå her og si at nå er jeg frisk. I alle fall så frisk som jeg kan bli, ler den sympatiske mannen.
Noen spark bak
Han er født på Brøttum og oppvokst på Mesnali, og både prater og ler med bred Ringsaker-dialekt. «Mæssom» er for eksempel i flittig bruk når Jan Ove Iversen forteller om seg og sitt. Han både ser ut og høres som en karakter fra en varm og god Prøysen-fortelling.
-Skinnet kan bedra, vet du, ler han så hjertelig som det går an.
«Alvorlig tilbakevendende depresjon», var diagnosen han fikk for noen år siden. Hull som blir så dype og svarte at det tilsynelatende ikke finnes noen vei ut av mørket. Adskillige forsøk på å avslutte alt sammen. Kona Gunvor som har gitt han «spark i rævva», som han sier, når han har trengt det, og sjefer og arbeidskamerater som har vært «helt enestående».
-Det toppet seg pinsehelga i 2019. Den søndagen skulle vi egentlig i konfirmasjon, men jeg satte meg i stedet i bilen og dro til akutten på Lillehammer sykehus. Jeg skrev suicidal i den andre hånda og telefonnummeret til kona i den andre. Det var begynnelsen på den lange veien tilbake til livet.
Helheten er det viktigste
I mai 2021 kunne Jan Ove Iversen forlate Hurdalsjøen Recoverysenter som en frisk og glad mann etter et fire måneder langt opphold som forandret livet hans. Alle vonde mareritt om mobbing, overgrep og vanskelig oppvekst er skrevet ned og lukket igjen i en bok som han oppbevarer i nattbordskuffen. Han fikk beskjed om at han kunne ta den frem og lese det som står der hvis han skulle føle behov for det, men det gjør han ikke.
-Det var rart, det som skjedde. Med en gang jeg fikk skrevet det ned, forsvant all dritten fra hodet mitt. Til dags dato har jeg ikke åpnet den boka en eneste gang. Ikke kommer jeg til å gjøre det, heller.
Men oppå nattbordet står bildet med alle godordene på. Det ser han på hver eneste dag, husker hvert eneste ord, og kan når som helst fortelle hva som står hvor.
-Oppdraget var å skrive alt det positive en kan komme på om sin egen person. Det var overraskende virkningsfullt, og en veldig stor del av prosessen med å snu et skakkjørt selvbilde, sier han, og tenker seg om når vi lurer på om det er noen av ordene som betyr mer enn de andre.
-Det er helheten som er det viktigste. Sammenhengen. Men det betyr ekstra mye det som står at jeg er en god ektemann og forelder. Uten støtten fra familien er det ikke godt å si hvor jeg hadde vært.
Plass til noen flere gode ord
Han er ikke redd for å si ting som det er. Ikke har han behov for å skjule seg, heller. Det har han gjort lenge nok. Bare noen måneder etter at han avsluttet behandlingen på Hurdalssjøen tok han ordet på et allmøte hos Veflen AS, og fortalte kollegene hva som hadde skjedd og hvordan tingene hang sammen. Hele den usminkede historien. Det gjorde inntrykk på forsamlingen.
-Det var flere som kom bort til meg etterpå og takket meg for det jeg hadde sagt. Det har skjedd flere ganger senere, også. Det er ikke det dummeste en gjør å kjenne litt etter hva som rører seg i en. Det hjelper lite å legge lokk på ting som vil ut, sier han, og forteller at hans selv brukte å vise frem en ufølsom maske når tingene sto på som verst.
-En rustning! Det er akkurat hva det er. Selv da jeg kom inn på recoverysenteret hadde jeg på meg denne maska, rustningen, og spøkte og lo om at jeg skulle komme ut herfra som en frisk mann. Heldigvis fikk jeg rett i akkurat det.
Han har lagt det vonde bak seg. Han trives på jobben, i hjemmet som han og kona Gunvor har skapt i Brumunddal, og med døtrene Veronica og Sara, som begge er i tredveårene og bor i nærheten. Det betyr mye for far Jan Ove at begge to vet at det ikke var vondt ment når han var sur, lei og grinete. Det var en sykdom, og det vet de.
-Begge jentene jobber innen psykiatri og rus. Sara har vært i Australia og tatt bachelor i psykologi.
Han ler litt igjen når vi lurer på hvorfor ikke «hjertevarm» er med på bildet hans.
-Det har jeg neimen ikke tenkt på, men det er aldri for seint. Det er fortsatt plass til noen flere gode ord.
Enestående arbeidsgiver
Han liker å drive med TV-sport om vinteren. Ski har han ikke så mye til overs for. Men å gå tur er han glad i. Toppturer, også. Og friluftsmuligheter har han rett utenfor stuedøra.
-Det er viktig for den psykiske helsa at en holder seg sånn noenlunde i form. Da får man en bedre plattform å stå på, sier Jan Ove Iversen, og forteller at traktor har vært en hobby og lidenskap siden ung alder.
-Adskillige gamle traktorer har blitt skrudd på og pusset opp. Og snøbrøyting er en høydare. Jeg får til uansett hva jeg prøver på. Praktisk talt en altmuligmann, ler han.
Å si at Jan Ove Iversen brenner for psykisk helse er å underdrive. En kraftig underdrivelse, faktisk. Han er lynende forbannet på myndighetene som kutter bevilgningene til institusjoner som de som berget hans eget liv, og melder seg når som helst hvis noen setter sammen et redningsteam for folk som sliter.
-De skulle satsa mye mer på psykiatri, både i statlig og privat format. Ett selvmord er ett for mye. En redningstjeneste for psykisk helse, det hadde vært noe. Jeg vet av egen erfaring at det går an å nå fram til folk som sliter, sier han, og understreker at vi må få med hvilken flott arbeidsplass Veflen er.
-Det er helt enestående hvordan de er til stede og legger forholdene til rette når det er noe. Ledelsen er rett og slett fenomenal. Arbeidskameratene også. Jeg har vært utrolig heldig som har hatt en slik jobb å gå til.