Svenske Robert Nilsson har aldri følt seg så svensk som de årene Oslokontoret til Veflen AS var befolket av mer sportsinteresserte nordmenn enn de som jobber der i dag. Det er ikke så mye «terg» og «kjat» nå som det var da for anleggslederen som ifølge kollegene er en superhyggelig svenske.
-Det er noen år siden vi hadde Gunde Svan og Thomas Wassberg. Nordmennene har vært aldeles for gode aldeles for lenge, og det er klart at da blir man enda mer svensk. Men dere nordmenn vet jo ikke hva pingis er, så da hjelper det jo ikke at jeg kan fortelle at Sverige vant lagfinalen mot Tyskland forrige helg, smiler den sympatiske svensken.
Blåste kilometervis med fiber
Det er snart 20 år siden Robert Nilsson tok turen fra den svenske vestkysten til den norske hovedstaden.
-Da jeg studerte hadde jeg sommerjobb i det som den gang het CityNet. Der var Veflen medeier, og da selskapet gikk konkurs, fikk jeg tilbud om å begynne hos dem. Det var i mai 2005. Siden har jeg jobbet her.
De første årene jobbet han mest med kabeltrekking og fiberblåsing i Oslo-området.
-Det var mye bredbåndsutbygging på den tiden. Vi gravde først ned rørene og så blåste vi inn fiber i dem etterpå. Det kunne være alt fra noen hundre meter til to, tre kilometer med fiber, forteller Nilsson.
Vet aldri hva man kan få
Oslo er en fin by, ifølge Robert Nilsson. Det er bare ett problem. Det at den ligger så langt unna Uddevalla der samboeren Karina og barna Sigge på 13 og Ebba på 11 år bor.
-På søndag bruker jeg omtrent to timer når jeg skal på jobb, men hjem igjen tar det ofte tre timer, sier han og forteller at det var grunnen til at han søkte seg jobb i Sverige etter to år i Veflentjeneste.
-Den torsdagen jeg skulle på intervju, kom sjefen fra Veflen, og spurte om jeg ikke kunne tenke meg å jobbe på kontoret deres i stedet. Jeg tenkte at dette var et bevis på at de ville satse på meg, så jeg takket ja. Det har jeg ikke angret på et sekund. Jeg trives veldig godt her på Veflen, og man vet aldri hva man ville fått hvis en skulle finne seg noe annet.
Bitt av slalåmbasillen
Da Robert Nilsson var 10 år gammel, vant Ingemar Stenmark verdenscupen i alpint sammenlagt for tredje året på rad. Selv om det er dårlig med snø og slalåmbakker nede på den svenske vestkysten, var unge Robert sjanseløs mot alpinbølgen som feide over landet på den tiden. Det var slalåm det handlet om for den unge svensken, og slik er det fortsatt. Lidenskapen fikk drahjelp av to foreldre som delte sønnens begeistring for den alpine skisporten.
-De fikk tak i en hytte på Geilo. Dit dro vi hver vinter i 12 år på rad, sier skientusiasten, som gjerne vil videreføre interessen til sine egne barn.
-Vi tar dem med rundt omkring så ofte vi kan og har råd der det finnes gode skibakker. Sälen og Branäs. Et år dro vi til det stedet i Norge som ble lagt under vann av Hans nå i høst. Nesbyen, heter det, ja.
Liker seg ved kysten
Siden 2007 har Robert Nilsson jobbet som anleggsleder på Oslokontoret til Veflen AS, og han kjenner så å si hver krik og krok der det kan graves i hovedstaden og kommunene rundt. Og Askøy utenfor Bergen. Det var vinteren 2014 at Veflen AS vant en kontrakt i vestlandskommunen.
-Prosjektet tok tre måneder, og vi hadde fantastisk vær nesten hele tiden. Det blåste litt, men det er jeg vant til hjemmefra. Og så luktet det hav. Jeg likte meg på Askøy, smiler Nilsson, og forteller at familien har et torp ved kysten i Bohuslän der de gjerne tilbringer så mye av sommeren som de kan.
-Det ble litt mindre i år enn før. Barna har blitt så store nå at det ikke er like morsomt å følge med mor og far på torpet.