-Det bildet har jeg sett før. Det må være noen år siden nå. Jeg mener det er tatt på forsommeren i 1987. Vi holdt på å grave en kabelgrøft for Televerket. Jeg mener det var på et grøntareal i nærheten av Frognerparken. Det var andre tider den gang. Bare se på oss. Det ser jo ut som Torgeir (Veflen) og skal på bytur, men det var slik det var den gangen. Det var ikke noe verneutstyr og HMS på den tiden. Men jobben fikk vi gjort, likevel.
Hans Erik Larsen har passert 70 år, men er fortsatt sprek og rask og i nesten full vigør. Han storkoste seg på veterantreffet som Veflen arrangerte i begynnelsen av april, og er snart ferdig med jobben i Sørumsand som han begynte på i mars. Alderen merker han ikke så mye til, men brakkelivet, det er han blitt for gammel til, synes han. Og nå jobber han helst bare i sommerhalvåret og bare i kjøreavstand hjemmefra.
Gi seg kan en gjøre senere
Det er den gamle traktorgraveren som først setter han på sporet. Det var den andre gravemaskinen han kjøpte, en John Deere med graveaggregat fra Hymas i Brumunddal, og den hadde han fra 1982 til 1987. Han mener bildet er tatt rett før han byttet til en ny Hymas. En 6000.
-Det var bra saker, det var det som gjaldt den gangen. Men Hymas fikk problemer, og ble etter hvert overtatt av finske Valmet. Nå eksisterer det ikke lenger.
Han kan sine gravemaskiner. Det skulle da også bare mangle. Det er temmelig nøyaktig 50 år siden han kjøpte sin første, en Volvo 41. For det meste har han byttet ut maskinene hvert femte år. Han telte litt på knappene før han kjøpte den siste, en hjulgående Takeutchi på 10 tonn.
-En blir jo ikke yngre akkurat, og det var litt fram og tilbake om jeg skulle gi meg eller kjøre på i fem år til. Jeg valgte det siste. Gi seg kan en gjøre senere, smiler veteranen.
Alt var bedre da en var ung
Det er mye som har forandret seg i løpet av de 50 årene han har traktert gravemaskiner, men mye er likt, også, ifølge veteranen.
-Det er fortsatt grøfter vi graver. Utstyret har selvsagt blitt mye mer effektivt, selv om vi grov langt med det vi hadde den gangen, også. Og vi som kjører maskinene har jo fått det mye bedre og mer behagelig. Akkurat det kan ikke sammenlignes, egentlig.
Han får heller ikke gå med olabukse og skjorte på jobb lenger.
-Jeg er ikke helt sikker på når det der skjedde. Det var vel en gang på 90-tallet, og så har det kommet gradvis. Nå er det påbudt med godt synlige klær og vernesko, og hjelmen, selvsagt, den må være på, sier Hans Erik Larsen.
-Det var vel kanskje farlig slik vi holdt på før i tiden, men vi tenkte jo egentlig ikke sånn. Det er klart det er riktig og viktig med HMS og verneutstyr, men det var jammen bra før også. Vi fikk gjort i hvert fall like mye med olabukse og skjorte, og så slapp vi å skifte når vi skulle på kroa etter jobb, smiler veteranen.
-Det er jo sånn det er å bli eldre. Alt var bedre da en var ung!
Godt og spennende arbeidsliv
Han har jobbet i hovedstadsområdet i de fleste av de 50 årene han tilbrakt bak gravemaskinspakene, og «har gravd et hull i omtrent hvert eneste kryss i byen», som han sier.
-Jeg har vært innleid hos Veflen stort sett hele tiden, og har jobbet som om jeg skulle vært ansatt. Da jeg begynte å grave i Oslo på 70-tallet, var vi vel en 20, 30 mann som holdt til i den gamle brakkeriggen på Galgeberg. Så flytta vi brakkene til et område bak Grorud stasjon der vi var i mange år før vi kom til Lahaugmoen. Nå er det brakkelandsby i stedet for brakkeby. Det har skjedd ting på det området også, smiler Hans Erik Larsen.
-Jeg har vært heldig. Jeg har hatt et veldig godt og spennende arbeidsliv, og det er jeg takknemlig for!
