Det med at han lager det beste hjemmebrygget på Eidskogen, mener han bestemt er en myte. Men at han har skaffet seg en hel bråte med gamle ting som durer og bråker opp gjennom årene, det vedgår han uten å blunke. Han kjører minst 50.000 kilometer hvert år i lastebil med gravemaskin og stolper bak på planet, og han har slett ikke noe imot å tilbringe en natt eller to bak i førerhytta om det skulle trenges. Men aller mest er han en skogens mann. Gravemaskinfører gjennom 25 år for Veflen Entreprenør AS, Rune Willy Sæter, er ikke som folk flest.
-Skogen har alltid vært en naturlig del av livet mitt. Jeg vokste opp på et småbruk på Lierfoss, og var ikke mer enn fem, seks år da jeg klarte å grine meg med ut på tømmerhogst. Det skal lukte litt kvae i gangen om vinteren, ellers er det noe som ikke stemmer, mener Rune Willy Sæter.
Skøti på fælt
Røslige skuldre ler så de rister. Det var dette berømte hjemmebrygget, da, om han har lyst til å dele noen hemmelighet med oss?
-Hemmelighet? Her på skogen finnes det så mangt av både det ene og det andre, men ellers er det jo bare sukker og gjær. Men det var da fælt til oppstyr om dette. Det kommer vel fra den gang vi hadde årsmøte i idrettslaget til Veflen på låven min hjemme på Skotterud, og da var det kanskje noe ekstra til kaffen. I et slikt ærverdig selskap serverer en selvsagt ikke noe annet enn det beste, ler gravemaskinføreren, som inntil nylig har blitt lurt med på en og annen fotballkamp med bedriftslaget.
-Men nå er det stopp om jeg vil eller ikke. Kroppen fungerte knirkefritt helt til jeg ble femti, men nå har det jaggu skøti på fælt. Det er bare sorgen, det, ler han.
-For tre, fire år siden fikk jeg blodpropp i 
17 år og åtte måneder
Rune Willy Sæter er blitt 54 år, men det er utenpå, som han sier.
-Kona synes nok av og til at jeg finner på litt for mye rart, og da pleier hun å spørre hvor gammel jeg er. Da svarer jeg at jeg er 17 år og åtte måneder. Blir liksom ikke eldre. Det er fryktelig komplisert å komme over den seine puberteten.
Det er mange år siden han flyttet fra Lierfoss til småbruket på Skotterud der han bor sammen med kona Merete. Småjordene er lånt bort til noen som driver med hester, og sønnene Sigurd (24) og Harald (21) er flyttet hjemmefra. Men begge gutta hans bor på Eidskogen, «innom rimelig avstand», som han sier.
-Bestefar? Ja, det er jo det alle går og venter på, men det blir nok ei stund til. Stas skal det bli, uansett.
En firmaets mann
Han har jobbet for Veflen Entreprenør AS i et kvart århundre, og tilbakelagt utallige mil rundt i det som finnes av dalfører og byer i Sør-Norge. Det er kabelfeil og stolpejobber som er spesialiteten til Rune Willy Sæter. Mest for Telenor, men også litt fiber for Eidsiva. Lastebilen hans er en 2012-modell Scania med god plass bak til både gravemaskin og stolper og gode overnattingsmuligheter bak i førerhuset.
-Det er stadig overnatting i lastebilen. Jeg vil ikke ha noe hotell, det blir bare tull. Da må jeg forholde meg til klokkeslett og middagstider, og så blir det en halvliter i baren. Nei, her har jeg det akkurat som jeg vil. Fritt og fint, gi og ta. Jeg er vant til å drive aleine, og fordelen med det er at det er ingen å skylde på hvis noe blir gæli, sier han og ler igjen.
-Men jeg prøver så godt jeg kan å være firmaets mann. Jeg er bevisst på at det er snakk om frihet under ansvar. Og en må være litt kriger. Det nytter ikke å gi opp, da kommer en ingen vei i livet.
Alt som er gammalt og durer
Han har ingen god forklaring på hvorfor han ble en ihuga Tottenham-supporter. Det var vel en tippekamp da han var fotballinteressert smågutt på 70-tallet. Men interessen for friluftsliv er mer opplagt. Det er slike ting en driver med «her inne på skogen», og Rune Willy Sæter bekrefter at han «jakter på alt på fire bein pluss litt fugl». Men den store lidenskapen til gravemaskinføreren er gamle motorsykler, totaktere og veteranbiler.
-Alt som er gammalt og durer. Det begynte vel i spede barndommen. Dette var jo trange 70-tallet da en måtte skru og fikse på ting selv. Det var en søppelfylling i nærheten av barndomshjemmet, og der hendte det at en kunne finne noen gamle tråsykler og mopeder. Så var det å trille dem hemmat og prøve å skru dem ihopes. Jeg kan jo itteno egentlig, men jeg får det jo til, likevel, sier Sæter, og forteller at det er et godt miljø av veteranentusiaster på begge sider av svenskegrensa.
-Jeg skrur og mekker det meste sjøl, men jeg har gamle, gode kamerater som stiller opp hvis jeg trenger det.
Han er ikke til å stoppe når han først har kommet opp i turtall om den store lidenskapen. Har vi virkelig ikke hørt om AJS fra 50-tallet? Det var jo sykkelen som Basse Hveem herjet med på banene, selveste verstingen.
-Hvor mange sykler jeg har? Nei, det snakker vi ikke om. Det har tatt litt av, for nå er det fullt overalt. Det blir jo noen kroner også med forsikringer og avgifter, sier entusiasten, og forteller at kona ga opp for 25 år siden.
-Gi meg? Nja. Kanskje bytte litt på. En veit ikke å en trenger før en får se det.