Hans Erik Larsen er glad i kaffe. Helst skal den nytes utendørs, og fortrinnsvis i en kopp som er laget av tre. Den er fast inventar i tursekken til den friluftsglade Sandermannen, som gjerne tar med seg både børse og fiskestang på tur i skog og mark. I sommer er det femti år siden han begynte hos Veflen Entreprenør. De fleste av dem som trofast underentreprenør.
– Så lenge en holder seg sånn noenlunde frisk og rask, så skal en ikke klage selv om en har rukket å bli 68 år gammel. Jeg trives så godt her hos Veflen. Jeg har ikke tenkt å gi meg med det første, selv om jeg er blitt pensjonist. Det er bare å justere litt på innsatsen, og så har jeg sagt fra at jeg bare er interessert i oppdrag som har vettug avstand hjemmefra. Jeg er blitt for gammel til å bo på brakker, synes jeg.
50 år hos Veflen
I fjor feiret Hans Erik Larsen rubinbryllupsdag. I sommer er det forholdet til Veflen Entrepenør som skal feires. Det er nemlig nøyaktig 50 år siden den da 18 år gamle odølingen for første gang dro ut på oppdrag for Veflen.
– Kona fleiper med det. Vi har vært gift i over 40 år, men jeg har vært borte på jobb i mer enn 30 av dem, så da blir det ikke så mange årene likevel.
Hans Erik smiler lunt i det grå skjegget. Det gjør han ofte. Til tross for det ekteskapelige fraværet rakk han og kona å lage to barn. Tre barnebarn har han også fått. Sønnen på 36 har flyttet inn i gamlehuset på gården og datteren på 33 bor like i nærheten hun også. Hans Erik og kona bygde sitt eget på tunet for mange år siden.
– I dag ville en vel kalt det et småbruk. Men faren min drev med både korn og griser, så det var liv på gården da jeg vokste opp.
Bedre på skøyter enn med fiskestang
Nå er den dyrkbare jorda for lengst forpaktet bort, og den nye motorveien forsynte seg med 25 av de rundt 100 målene som gården hadde. Det synes Hans Erik er like greit.
– Det er vel det som kalles framskritt. Jeg har jo vært så mye borte med jobben at jeg sikkert ikke hadde blitt noen stor gårdbruker likevel.
Barneårene tilbrakte Hans Erik på og langs Glomma. Gården hans har nemlig strandlinje mot landets lengste elv.
– Jeg var mye ute på vannet, sommer som vinter. Jeg vet det er noen som får både ørret og annen fin fisk i Glomma, men på meg ble det mest abbor, gjedde og det vi kalte for blank fisk. Jeg ble nok aldri noen stor fisker, men jeg ble ganske god til å gå på skøyter. Med en gang far erklærte at isen var trygg, så var det ut å lage skøytebane. Jeg konkurrerte en del på kretsnivå til femten, sekstenårsalderen.
Trofast underentreprenør
Det var tilfeldigheter som gjorde at Hans Erik Larsen begynte hos Veflen sommeren 1970. Da hadde han fullført det som den gang het realskolen og ett år på handelsskole. Men i likhet med mange av sine jevngamle, hadde han ingen klare planer for fremtiden.
– Jeg visste ikke hva jeg skulle bli, så da jeg fikk en mulighet hos Veflen, takket jeg ja med en gang. At forholdet skulle vare i femti år, nei, det tenkte jeg nok ikke den gang.
De første fire årene var Hans Erik ansatt og vanlig lønnsmottaker. Men så fikk han lyst til å kjøpe sin egen gravemaskin.
– Det var i 1974, forteller han, men neimen om han er helt sikker på hvorfor han gjorde det.
– Jeg syntes vel det var stas med egen maskin, da. En utfordring, kanskje, å skaffe sitt eget utstyr.
Med unntak av halvannet år i Oslo Vei, har han vært trofast underentrepenør for Veflen siden den gang. Eller «farta mye rundt», som han selv sier. Og han har ingen planer om å gi seg.
– Jeg kjøpte den siste hjulgraveren for et par år siden, og med normal bruk varer nok den i fem seks år til. Så da tenker jeg at jeg får holde på minst like lenge.