Etter snart et halvt århundre i Veflens tjeneste, er Bengt Inge Johnsen breddfull av historier. Noen sitter spikret, de fleste er til å humre av, og noen snakker han helst ikke om. Det har vært 49 fantastiske år, mener linjemontøren, gravemaskinføreren og anleggslederen, som anskaffet seg en diger Harley Davidson da han rundet 60 år.
-Det var litt sånn nå eller aldri. Slik har det vært mange ganger i livet. Men selv om jeg ikke har fått brukt den så mye som jeg gjerne skulle ønsket, har motorsykkelen gitt meg og kona mange fine opplevelser. For et par år siden dro vi på langtur til Lysebotn. De veiene. Helt utrolig, sier veteranen.
Aldri søkt på jobb
14. september er det 49 år siden Bengt Inge Johnsen fikk en overraskende telefon fra Otto Veflen.
-Far min kjørte gravemaskin for Veflen på den tiden, og han hadde sikkert fortalt til Otto at jeg nettopp hadde fått førerkort. Jeg tror det var på fredag at jeg fikk lappen, og på søndag ringte Otto. De trengte noen til å kjøre to sprengningsarbeidere til Vestfold en ukes tid. Det kunne jeg, jo. Da vi kom tilbake, lurte han på om jeg kunne ta en uke til. Etter det hørte jeg ikke et ord. Jeg bare fortsatte å jobbe. Det tok mange år før vi skrev kontrakt, men det var jo ikke så nøye med papirer på den tiden. Det er jammen mye som har forandret seg siden 70-tallet, ler Bengt Inge Johnsen, som er en av de få som aldri i livet har skrevet en jobbsøknad.
-Det var en måneds tid for mange år siden at jeg lurte på å slå meg til ro hjemme på Braskereidfoss, og skaffe meg jobb på fabrikken her. Jeg hadde jo både kone og to små barn. Halvard, som var sjef den gang, var forståelsesfull og sa at jeg måtte gjøre det som passet best for meg. Det er eneste gangen i løpet av snart 50 år at jeg har lurt på å finne meg en annen jobb. Heldigvis slo jeg det fra meg. Veflen er et firma som virkelig tar vare på folkene sine. Jeg tror ikke du finner maken i hele landet.
Har måkt nok snø i livet
Det er ikke langt fra Braskereidfoss til Elverum. Der bodde den fire år yngre skjønnheten Unni, som Bengt Inge hadde et godt øye til. Innen hun ble konfirmert var de kjærester. Det er de fremdeles. For ti år siden flyttet de fra det store huset på Braskereidfoss der de bodde mens de to barna vokste opp til en stor og flott toppleilighet i Elverum sentrum. Det er han glad for. Han har nemlig måket nok snø i livet.
-Det har kommet en halvmeter her bare den siste uka. Vi har en takterrasse som trenger litt ettersyn gjennom vinteren, men ellers trenger jeg ikke tenke på noe snømåking. Det er rene luksustilværelsen det her.
Snøen var også grunnen til at familien Johnsen flyttet den digre campingvogna fra Sjusjøen til Sunne i Värmland for et par år siden. Vogna er en av de siste som ble produsert før velkjente Bjølseth gikk konkurs i 2007.
-Den er en av de største, også. Åtte meter lang, og med forteltet er det god plass til hele familien. Sunne ligger ved Frykensjøen, og både barna og barnebarna stortrives der om sommeren.
Pensjonist, nei det er ikke sikkert
Bengt Inge Johnsen skulle gjerne hatt mer tid til både motorsykkel, campingliv og det ene og andre. Etter planen skal han gå av med pensjon til sommeren, men det er slett ikke sikkert det blir noe av.
-Jeg har sagt fra, men det er å snakke med døve ører. Det kan jeg bare glemme, sier de. Jeg har hørt rykter om flere store jobber og at det skal legges mye kabler her i distriktet de neste årene. Dersom vi får noen av disse jobbene, blir det nok ikke noe pensjonisttilværelse på meg med det første, ler 66-åringen.
-Nå er det ikke så mange tunge løft lenger som det var før om årene. Vi har fått så mange fine maskiner at jobben er som en lek i forhold til det den var på 70- og 80-tallet, og nå jobber vi ikke over hele landet lenger slik vi gjorde på den tiden, sier han, og forteller at han ikke helt husker hvor lenge han jobbet som linjemontør.
-Det var vel kanskje 10, 12 år. Det var i alle fall den første ordentlige jobben jeg hadde. Jeg har ikke tall på alle stolpene jeg har klatret opp og ned. Det må være mange tusen. Vi hadde kondisjon som en hest, vi som holdt på med dette. Vi la linjer over hele landet, og da kunne vi være borte i ukesvis i slengen. Det var litt andre forhold på den tiden. Ingen mobiltelefoner, og fritt og fint. Slik har det forresten alltid vært hos Veflen. Så lenge du gjør jobben din, er det ingen som går og maser på deg. Akkurat slik det skal være.
Falt pladask for Kos
Når du treffer Bengt Inge Johnsen må du få han til å fortelle om den gang han øvingskjørte med lastebil utenfor lensmannskontoret i Spydeberg, om kjøreturen til Østfold med fem røslige anleggskarer, stiger og spader i ei lita Boble, eller om de legendariske firmaturene til Kiel.
-En haug av anleggsgærninger med fruer på båttur, og alle oppførte seg eksemplarisk og var snille som lam! Det sier litt om den respekten vi hadde og fortsatt har for sjefene i Veflen.
Du kan også spørre om alle generasjonene med gravemaskiner han har disponert. Han forteller grundig og med innlevelse, for eksempel om ABS-maskinen han brukte i ni år uten at den måtte på verksted en eneste gang.
Eller om Kos, den lille greske øya som har besøker så ofte han kan. Det blir gjerne tre turer i året, og fire uker i slengen, om det passer seg sånn. Han tror han har vært der 47 ganger siden debuten i 1997. Han falt pladask, for å si det slik.
-Jeg hadde aldri vært i syden før, da noen søskenbarn med fruer insisterte på at nå måtte vi bli med. Jeg fikk i oppdrag å finne ut hvor vi skulle dra, men jeg hadde jo ikke peiling. Jeg tenkte at Spania ble litt for intenst, men jeg fant et lite, hyggelig hotell i utkanten av Kos by, som så ordentlig trivelig ut. Vi leide scooter og reiste rundt på øya, og dermed var det gjort. Jeg har ikke bestilt tur til sommeren enda, men jeg har vært inne og kikket!