Jostein Christoffersen – Motvillig fotballsparker og omreisende mekaniker

Han trives best i en av endene på banen. Enten i mål eller så langt fremme som overhodet mulig. Den omreisende mekanikeren til Veflen Entreprenør AS har spilt fotball hele livet, men er egentlig ikke interessert i fotball. Han er mye mer interessert i ski og spesielt kvinnehopp. Jostein Christoffersen har åpenbart et forklaringsproblem.

– Jeg var veldig ivrig da jeg var ung og lovende. Men det er lenge siden. Nå henger jeg med bare av gammel vane. Det er andre ting som er mye mer spennende. Jeg får se om jeg klarer å få lagt fotballskoene på hylla snart, ler Jostein Christoffersen, som er med på at betegnelsen den motvillige fotballspilleren passer bra.

Høgger Games

Jostein Christoffersen har flere kvinner i sitt liv, men det er verken kona Gro Anita, datteren Maren eller bonusdatteren Marte som er skyld i interessen for kvinnehopping. Ingen av dem driver med slikt.

Han lurer på om vi har hørt om Odal høgst-, ski- og hembrentlag?

Jostein Christoffersen forteller engasjert om en lystig, kreativ og driftig gjeng som ved store anledninger samler seg til felles innsats for fedrelandet og nasjonens deltakere.

– Det var under ski-VM i Falun i 2015 at vi oppdaget kvinnehopp. Norge har jo veldig gode hoppere, kvinnelige også. Det var da interessen ble vekket for alvor, sier Christoffersen, og forteller at laget egentlig skulle vært i Oberstdorf i vinter, men at viruset satte en stopper for den begivenheten også.

– Når vi ikke kan dra og se på idrett, må vi finne på noe selv. I fjor arrangerte laget Høgger Games med øksekast og grilling, og vi får se om vi ikke kan få til noe tilsvarende i år også.

Kan skru og fikse på alt

Ifølge kollegene kan Jostein Christoffersen skru på og fikse alt. Det kommer godt med i jobben som omreisende mekaniker hos Veflen Entreprenør. Det hender han er innom verkstedene på Slobrua eller i Oslo, men stort sett er han å finne ute på anleggsplassene.

– Det er lettere å flytte på meg enn på anleggsmaskinene. Raskere er det også, sier han, og forteller at det i en normal uke er snakk om to, tre planlagte jobber mens resten av tiden går med der det skjer noe.

– Det er snakk om ren utrykningstjeneste, ler han.

I en moderne maskinpark er det noen reparasjoner som må overlates til merkeverksteder, men ellers klarer den omreisende mekanikeren det aller meste. Han har det han trenger i servicebilen sin, og Crafteren kommer frem dit han skal.

– Om jeg har stått fast noen gang? Ikke som jeg kommer på i farten.

Hobbybonde

Det er en svært erfaren mekaniker som Veflen Entreprenør klarte å sikre seg høsten 2017. Han tok anleggsmekanikerlinja på Våler videregående, og gikk læretiden hos Komatsu-forhandleren Hesselberg maskin i 1996.  Siden har han skrudd på alt fra mopeder til fly før han landet hos Veflen for snart fire år siden. Her er det «trivelig og hektisk», som han sier.

– Her er det ikke mye å klage på. Spennende jobb, gode kolleger, kort avstand mellom topp og bunn. Alt er som det skal være. Og frihet. Frihet under ansvar.

Han kunne nevnt kort arbeidsvei, også. Han har nemlig overtatt småbruket oppe i åssiden på Ullern, på Oslo-siden av Skarnes, og bare noen kilometer fra verkstedet på Slobrua. Der dyrkes det korn «av varierende slag, men hovedsakelig hvete og havre», og familien Christoffersen gjør all jobben selv.

– Det er ikke mer enn 250 mål dyrket mark, og så lenge en har det rette utstyret, så går det greit. Det handler om å sove minst mulig, ler hobbybonden.

Bitt av motorsportbasillen

Han kunne like gjerne lagt fotballen på hylla da han var 14 år. Da ble nemlig unge Jostein bitt av motorsportbasillen. Motorcross, nærmere bestemt. Han kjørte konkurranser i flere år både i Sverige og på baner her hjemme, og motorsportinteressen fremdeles intakt. Han er altetende når det gjelder ting som går fort, men først og fremst handler det nå om datteren Maren. 16-åringen, som snart fyller 17, satser nemlig for fullt på den temmelig ukjente idretten crosscart, og pappa Jostein er ivrig mekaniker, servicemann og alt det andre som skal til for at datteren skal vinne løp. Han ler, og innrømmer at hun nok er arvelig belastet, og at han mer enn gjerne stiller opp.

– Men jeg pusher henne ikke, det er viktig å understreke.