Han fyller 67 år i juni, men han har ingen planer om å gi seg. Jan Åke Andreasson er den trofaste lastebilsjåføren til Veflen, som trives så godt på jobben, at han gjerne fortsetter i tre år til. Minst. Den halvt norske svensken har ingen planer om å gjøre “pensionär” av seg. «Inte än!»
-De spurte om jeg hadde lyst til å jobbe noen år til. Så da svarte jeg ja. Ny bil fikk jeg også. Det kunne ikke blitt bedre enn dette her, sier den blide lastebilsjåføren.
Kanonfint på brakka
Jan Åke Andreasson er født og oppvokst i Bullaren vest i Sverige, som er den reneste storleverandøren av mannskap til Veflen AS.
-En stund var vi vel seks eller syv på det meste, mener veteranen å huske.
-Men når er det bare Patrik og Fredrik foruten meg igjen her. Tiden går. Enten så blir man for gammel, eller så skjer det noe annet. En av guttene mine, Kristian, jobbet også her i noen år, han kjørte gravemaskin for det meste, men nå har han funnet seg jobb i nærheten av der han bor.
Selv har han det aldeles utmerket som ukependler, særlig nå som koronarestriksjonene er opphevet. Det var «kronglete alt sammen» å måtte stoppe på grensen hver søndag, forstår vi.
-Vi har det kanonfint i brakkebyen, jajamen! Eget rom og alt en trenger. Hvis du har lyst til å være alene en kveld, så kan du det, og hvis du har lyst på selskap, er ikke det noe problem, heller. En kan ikke bedre ha det.
Veldig bra kameratskap
Jan Åke Andreasson ble ansatt i Veflen AS i juni 2003. Da hadde han allerede vært utleid til entreprenøren et års tid, og hadde en innholdsrik karriere bak seg som rørlegger og lastebilsjåfør i hjemtraktene.
-Den første tiden var jeg vikar og drev med asfaltsaging og kjerneboring. Det var «roligt» det også, men siden 2006 har jeg kjørt lastebil. Nå har jeg fått en 750 hester Volvo FH16, som er så lettkjørt at jeg kan styre den med pekefingeren. Fire aksler og sving på den bakerste. Og automatgear. Nesten som å kjøre en personbil, sier lastebilsjåføren, som heller ikke har noe imot å ta i et tak med spade og krafse når det er behov for det.
-Det blir noen turer i grøfta en gang iblant. Det er fint med litt avveksling. Vi har et veldig bra kameratskap her på Veflen, og vi hjelper hverandre så godt vi kan. Jeg har fått mange tilbud om å begynne andre steder, men det har jeg takket nei til. Alt fungerer veldig bra her hos Veflen, synes jeg, og jeg kunne ikke tenke meg noe bedre sted å jobbe.
Tidenes lengste forlovelse
Han måtte gå noen ekstra runder med sin Eva hjemma i Bullaren før han fikk lov til å takke ja til å bruke de første pensjonistårene til å jobbe. Livsledsageren fant han i Halden en gang på 70-tallet, og de har vært forlovet siden april i 1977.
-Tidenes lengste forlovelse? Ja, det er kanskje det. Vi bruker å si at vi ikke har funnet noen enda som vil ha oss, ler han.
-Men det har fungert bra. Vi har fått fire flotte barn, så noe har vi da fått til. Ni barnebarn fra tre til 19 år har vi også. Kanskje vi får tid til å gifte oss når jeg går av for alvor.
De tre sønnene Andreas, Kent og Kristian bor alle i nærområdet, men den yngste, datteren Katarina flyttet nylig til Skällefteå i Nord-Sverige.
-Det blir nok noen turer nordover med campingvogna, men det er vi vant til fra før. Moren min kom opprinnelig fra Alta, og jeg har fortsatt masse slektninger der oppe som vi pleier å besøke. Det er noen år siden nå på grunn av koronaen, men vi tar sikkert en tur til sommeren, sier Jan Åke Andreasson, og forteller at han på det meste hadde 52 norske søskenbarn fra Halden i sør til Kirkenes i nord.
-Det er jo mange som har blitt gamle nå, og noen er gått bort, men det er fortsatt mange å holde kontakt med, ler han.
Kan ikke si nei
Ifølge kollegene er Jan Åke Andreasson kjent for å være veldig hjelpsom og en som sier aldri nei, uansett om det er på jobb eller hjemme i Sverige. Det er blitt litt mindre «rørleggeri» for familie, venner og bekjente enn det var før og litt mindre skruing og mekking på biler i varmegarasjen i kjelleren hjemme i Bullaren.
-Jeg drev en del med kjøp og salg av biler før i tiden, men det har det blitt mindre av med årene. Men det er stadig et eller annet med bilene til barn og barnebarn, og det hender at det er noen andre også som trenger hjelp til et eller annet. Og den ene gutten min maser veldig om jakt, så jeg har blitt med litt de siste årene. Et par ganger, mest elg og litt rådyr, sier veteranen, og medgir at sport og idrett er noe han absolutt har null interesse for.
-Folk har gitt opp å spørre meg om det. Jeg har hatt alt for mye annet å gjøre enn å følge med på slike ting. Jeg spilte fotball på barneskolen, men jeg brakk en finger mens jeg sto i mål, så da la jeg ned der og da. Men jeg har fortsatt en krokfinger til minne om idrettskarrieren min.