Han er stor og sterk og ser tøff ut, men er verdens snilleste og egentlig en myk mann, ifølge kollegene. Bare de siste fire dagene har han flyttet 3.000 kubikk med masse. Til sommeren er det 21 år siden Tommy Kleven begynte hos Veflen entreprenør AS, og det har han ikke angret et sekund på. Den trivelige maskinføreren trives med å flytte fjell i arbeidstiden.
– Ja, jeg er vel kanskje litt snill og myk mann. Jeg løper ikke akkurat til oppvaskkummen, men jeg sier ikke nei, heller, hvis kona ber om det. Jeg prøver så godt jeg kan, smiler den unge mannen, som har hatt bostedsadresse Slåstad i mesteparten av livet, men som likevel står oppført med adresse «Perth, Australia» på Facebook-profilen sin.
Han ler godt.
– Aldri vært der. Det var bare noe tull som ble til da jeg fikk hjelp til å lage Facebook-siden min. Jeg kan jo ingenting om data. Der står det forresten også at jeg har vært turguide for Veflen. Bare tull og tøys det og.
En livsglad urviking
Han er typen du bare bruker noen sekunder på å komme på fornavn med. Diger som en urviking, men avslappet, behagelig og tillitvekkende. Ryktet forteller at han er en som «alle» kjenner eller vet hvem er, og at han er veldig godt likt både internt og hos kunder.
Ikke engang en kranglete datamaskin, som så sine beste dager for minst 10 år siden, kan vippe Tommy av pinnen. Selv om han gjerne skulle vist frem bildet av den bronsemedaljen han tok i Finland for noen år siden.
– Jeg er nok en ganske livsglad person, som stort sett alltid er i godt humør. Det viktigste for meg er at jeg trives med de folka jeg har rundt meg, både på jobben og privat. Jeg kan ikke huske sist gang jeg ikke gledet meg til neste dag.
Amerikanske biler
Det er slett ikke bare bulldozere, hjullastere og andre digre kjøretøy som teller for Tommy Kleven. Ikke gamle amerikanere heller, selv om han har en svær Chevrolet Impala fra 1963 i garasjen og han er administrerende for klubben Smoking Barrels MK Odal’n,
– Det er mest for gøy, det der. Det begynner å bli et bra amcar-miljø på Skarnes, og det var en gjeng av oss som fant ut at vi ville stifte en motorklubb for oss som er interessert i amerikanske biler og motorsykler. Klubben ble etablert i 2009, men de siste åra har det vært lite aktivitet i klubben. Så vi får se. Men Impalaen er god å ha på varme sommerdager. Det er ikke akkurat noen bybil, men den er veldig fin på langturer.
200 biler i kjelleren
Tommy Kleven har oppunder 200 biler, men de står ikke i garasjen. Tvert imot, de fleste ligger i en eske i kjelleren og venter på å få kjørt seg på en passende bane. Det er nemlig snakk om miniatyrer i målestokk 1:32, og Tommy har en haug av dem.
– Jeg hadde en liten bane da jeg var en liten gutt, men jeg hadde glemt hvor gøy det var før jeg og en kollega fikk prøve oss på en bilbane en gang for sikkert 20 år siden.
Siden den gang har Tommy samlet på miniatyrbiler. Han vet ikke helt hvor mange det er, men det må begynne å nærme seg 200. Han har kjøpt bane også, men har ikke plass enda.
– Jeg må se å få bygget denne garasjen med en etasje over. Da skal det bli bilbanekjøring. Jeg har forresten prøvd meg på en konkurranse en gang, men da hadde jeg ikke sjanse. Jeg får trene litt mer når jeg får montert opp banen.
Radiostyrte terrengbiler
Men så var det bronsemedaljen. Den som finnes et sted langt inne i den gjenstridige datamaskinen.
– Jeg drev med radiostyrte biler noen år. Sånne som du kjører i terrenget med. Det var skikkelig gøy, skal jeg si deg. Jeg var med på konkurranser i Tyskland og flere ganger i Sverige. Bronsemedaljen vant jeg i Finland i Nordisk mesterskap. Jeg knakk forresten kneskåla oppe i steinrøysa der. Det er vel seks, syv år siden. Var det ikke i 2013 eller 2014? roper han til kona.
Han får ikke svar, men tror det var noe der omkring.
– Uansett begynte interessen å avta. Og det koster jo noen kroner å drive med en slik hobby, også. Dessuten er det greit å få inn i hodet at en ikke er 18 år lenger.
Verdens beste jobb
Tommy Kleven mener han har verdens beste jobb. Han trives bak spakene på maskinene og ute på anleggsplassen. Han har bare godt å si om kollegene sine, som han omtaler som en fin, innarbeidet gjeng. Ledelsen også. Der er dialogen aldeles utmerket, synes han.
– Du merker det når det skjer noe. I vinter fikk jeg prolaps og måtte gå sykmeldt i to måneder. Da skjønner du hvor godt du har det på arbeidsplassen og i livet ellers. Det gjelder bare å få det inn i hodet. At en er godt oppe i 40-åra, og at kroppen ikke er like sterk og sprek som den en gang var.