Han beskriver seg selv som blid, litt sta og hjemmekjær. Underveis i praten avdekker vi også at Tor Andrè Thoner Ødegård er kav Odøling, en omsorgsfull familiefar, en lovende skøyteløper i ungdomsårene, veteranbilentusiast og elg-jeger.
Tor Andrè var i barne- og ungdomsårene en ivrig og talentfull skøyteløper som deltok i flere landsmesterskap. Nå er det gamle biler, store maskiner og elgjakt han er opptatt med på fritiden. Det sier litt om hans lidenskap for gamle biler og doninger at dersom han måtte velge mellom snusen og bilene, måtte det bli bilene…
– Det blir mye skruing og kaffedrekking i garasjen, sier 30-åringen som er mekaniker hos Veflen på tiende året. Her på verkstedet har vi mange og allsidige arbeidsoppgaver – midt i blinken for meg som bare må skru og mekke.
Skøyteløperen
Skøytemiljøet i Odal’n har alltid vært stort, og de har rekruttert mange løpere opp gjennom årene som har representert Norge.
– Vi var mange 89-90-modeller som gikk på skøyter, forteller Tor Andrè. Selv begynte jeg den organiserte treningen for alvor som ni-åring. – Vi var en stor sammensveiset gjeng som trente og konkurrerte sammen. Vi hadde det mye moro, minnes Tor Andrè. Han nevner blant annet flere høstferier hvor skøytegruppa reiste nedover til Insell i Tyskland på treningsleir.
Et av høydepunktene som skøyteløper er ifølge han selv da han som 16-åring ble nr. 1 på 500 m (eller var det 7?) i landsmesterskapet. Som 17-åring begynte likevel andre interesser å ta over.
– Skulle jeg bli skikkelig god måtte jeg gå «all in». Det ble for mange andre interesser jeg måtte skrinlegge. Det endte med at jeg la skøytekarrieren på hylla. Skruing, mekking og jakt overtok.
Familemannen
I huset på Sand stortrives Tor Andrè sammen med samboer Ida, som han har kjent siden de gikk på barneskolen sammen. Ida driver sin egen klesforretning på Sand, og sammen har de to barn. Eldstemann går i 1. klasse og minstejenta i barnehage. Hele familien har dilla på veteranbiler og det er gjerne en av disse de aller helst cruiser rundt i – i alle fall nå om sommer’n.
– For å si det sånn; ungene har vel fått veteranbilinteressen inn med morsmelka, og selv bruker jeg kanskje litt for mange timer ute i garasjen på å skru, mekke og pusse. Det er fint å ha de samme interessene, sier Tor Andrè, men det hender nok at «kjerringa» antyder at det hadde vært trivelig om jeg kunne tilbringe en kveld innomhus.
Trives hos besteforeldre
Ei skikkelig god familiehelg for Tor Andrè er når han tar med seg familien «tell’n bæssfar», der han selv tilbragte mye tid i barndommen. – Vi reiser dit så ofte vi kan og han bæssfar setter stor pris på å få besøk av oldebarna. Jeg tenker mye på hvor synd det er at bestemødrene mine ikke fikk oppleve å bli oldemødre. De var to flotte, snille damer som jeg var veldig, veldig glad i.
– Titt og ofte er vi også hos «svigers», som eier og driver Tangen Dyrepark. Da storkoser vi oss alle sammen. Ungene synes det er stas å være der å jobbe med dyrene og alt av gjøremål en dyrepark krever.
Nord-Odøling på sin hals
Når vi snakker med Tor Andrè skjønner vi at han er stolt og glad i bygda si. – Nord-Odal’n er verdens beste sted, sier den jordnære mekaniker’n. Og så synes jeg dialekta vår er så fin. Så sta kan jeg være at jeg nekter å bytte ut dialektordene med boksmålsord. Da får jeg heller omformulere meg for å bli forstått. Jeg synes det er synd om dialekta skulle bli utvannet og jobber iherdig for at ungene også bruker og blir glad i dialekta si.
Apropos unger – vi er jo litt nysgjerrige på hvordan du selv var som guttunge. Hvem er det som har vært med på å forme deg til den du er i dag?
– Maskin- og traktorinteressen kommer nok fra gården til bestefar. Jeg tror ikke jeg verken kunne gå eller prate ennå da jeg første gang var med bestefar på traktoren i onna. Det sies at jeg ofte satt på bestefars fang og sov mens han kjørte traktoren ute på jordene. Etter endt skoledag tok jeg ofte bussen ut til gården for å være med i arbeidet, spesielt i onna. Jeg ville heller dit å «jobbe» enn å leke på SFO. Mutter’n hentet meg der istedenfor på SFO.
Best å bo på bygda
– I Nord-Odal’n har vi bortimot alt vi kan drømme om. Det beste med å bo på bygda må være friheten og nærheten til naturen. Jakt- og fiskemulighetene er mange med både store skoger og Storsjøen like utenfor stuedøra.
– Det eneste må være at tomta vår på 2,? mål er litt for lita til å kunne oppbevare så mange gamle maskiner, traktorer og biler som jeg ønsker, humrer Tor Andre. Det er nemlig å bygge, skru og mekke på eldre farkoster som er den store lidenskapen. Han har til og med en gammel hjullaster stående som venter på å få sin omsorg.
– Det var ei litt artig historie det, sier Tor Andre. Det hadde seg slik at denne hjullasteren av eldre dato hadde stoppet og ikke ville i gang igjen. Eieren sa at om jeg fikk den av jordet skulle jeg sannelig få den til odel og eie. Han visste at jeg og kameratene mine er godt over middels interessert i å få ting i gang igjen. Dessuten er jeg ganske så sta, og har jeg bestemt meg for noe, så gir jeg meg ikke før jeg får det til.
Skrur og mekker med gutta – hele året
– Vi er en gjeng som alle har samme interesse. Derfor treffes vi ofte og skrur sammen. Tor Andre’s beholdning av gamle biler er nå fire veteraner og en hjullaster. Den eldste veteranen er en 79-modell. Han har også hatt tre gamle traktorer, men de har han solgt da det ble for trangt på tomta. – Den ene av dem ble riktignok kjøpt i deler. – Med oppvarmet garasje er det ikke noe problem å skru vinterstid. Det blir med andre ord mange timer ute i garasjen.
Dyrekjær og «hundekær»
Dyr, og spesielt hunder betyr for Tor Andre. Derfor tok han også med seg elghunden Timba på fotoshoot. Hjemme har han også en til. De to hundene er to og fem år gamle.
I sommer har jeg planer om å prøve dem på permobjørn. Det er rett og slett en mental test som forteller noe om egenskapene til bikkja. Det hadde vært interessant å få utdannede og erfarne instruktører til å vurdere hundenes psyke.
– Helt siden jeg var 6-7 år gammel har jeg vært med bestefar på elgjakt. Det med elgjakt ligger nok litt i familien, for jeg har en onkel som kunne jaktet elg hele året om han kunne. Av han skulle jeg også få gevær om jeg tok jegerprøven.
– Jeg kjøpte min første elghund like etter videregående, men hun fikk dessverre lymfekreft og døde da hun var ti år gammel. Hun var helt spesiell og var med meg på alt – både på bilturer og ute i traktorene. I tillegg var hun en god lekekamerat for ungene. Ei utrolig bikkje som fant mye elg. Hun hadde teft og ville ikke ut av skogen.
– Jeg Jeg husker godt den første elgen som datt for henne. Da var hun ikke ett år gammel en gang. Jeg må innrømme at det kom en tåre i øyekroken da. Det har vært mange fine jaktopplevelser, men akkurat denne episoden tror jeg må være en av de største.
– Det er ikke selve skytinga som er den ultimate opplevelsen, men hele pakka. Hvert fall har sin egen historie og minne. Det er det vi jaktkara prater om når vi treffes. Jeg trives som «hundekær» på jaktlaget, men det skulle vært skikkelig artig å en gang ha «skøti» en storokse med min egen hund som makker.