-Eldstemann? Nei, det er et par stykker her som er eldre enn meg. Men jeg er nok eldst av de som fortsatt er i jobb.
Olav Hansen er 80 år, men det er det ingen som skulle tro der han kommer hastende over gulvet i kafeteriaen i Slobrua Gjestegård dagen etter det store veterantreffet til Veflen Entreprenør AS den første fredagen i april.
-Det ble nok ganske seint i natt. Jeg tror jeg var blant de siste som gikk. Klokka var vel kvart over to, tror jeg.
Trives på brakka
Han har det ikke så travelt som vanlig denne lørdagen. Han skal ikke hjem til Lom, men til hovedstaden. Det er ting som må gjøres på riggområdet til Veflen. Det er han som har ansvaret for å holde orden der, og å holde styr på utstyr og materiell, det kan han. Det har han gjort nesten hele sitt yrkesaktive liv.
-Siste gang jeg bodde på en skikkelig anleggsbrakke er vel tre år siden. Da holdt vi på med å rive gamle telefonledninger og stolper i Seljordstraktene. Det var et stort prosjekt. Jeg trives godt med brakkelivet. Det er fritt og fint, og vi klarer oss selv. Brakkene her på Lahaugmoen er rene hotellet i forhold, smiler veteranen.
Ikke angret en dag
Han er litt usikker på eksakt hvor lenge han har jobbet for Veflen, men det må vel snart begynne å nærme seg en mannsalder?
-Mer au, kanskje. Det er litt spesielt det der. Jeg drev for meg selv til å begynne med, og tok egne jobber i et selskap som heter Jotunheimekspressen, vi konkurrerte med Veflen, ser du. Det var på slutten av 70-tallet. Så ringte Halvard (Veflen) en dag og lurte på om vi kunne hjelpe han med et anbud som de hadde vunnet. De hadde mye bedre betingelser på jobbene enn det vi hadde, så betalingen var det ikke noe å si på. Vi tjente mer på den jobben enn vi hadde gjort hvis vi hadde vunnet anbudet selv. Så da var det egentlig ikke så mye å tenke på. Vi bestemte oss for at vi heller ville leie oss ut til Veflen enn å konkurrere mot dem, forklarer veteranen, som fortsatt er ansatt i Jotunheimekspressen og innleid til Veflen.
-Det har jeg aldri angret på. Ikke en dag, heller.
Nå bruker han fire og en halv time på å pendle mellom hovedstaden og Lom, der han er født, oppvokst og bodd hele livet. Før i tiden kunne det kanskje gå på nærmere fire, men han har lært seg å bli forsiktig. I trafikken, i det minste. Og han er så vant til avstanden, at han tenker ikke særlig over det. Det var for eksempel en gang han dro hjem en kveld, bare for å hente en gravemaskin som sto på gården.
Ikke så enkelt å slutte
Olav Hansen er født og oppvokst i Lom, og det er lett å høre. Selv ikke mange år på farten rundt over store deler av Østlandet og resten av Norge, har klart å slipe vekk den brede, umiskjennelige Jotunheim-dialekten. Han trives der oppe ved foten av de ville fjellene, men han liker dårlig at så mange gårdsbruk blir lagt ned der oppe i Nord-Gudbrandsdalen.
-Det er dårlig med jobb nå på vinteren, men fryktelig mye folk om sommeren. Masse turister. Men det er trist å se at det er så mange gårdsbruk som blir nedlagt her i distriktet, sier Hansen, og forteller at han selv har kjøpt to bondegårder i Lom.
-Før drev vi noen år med melkeproduksjon, men nå er jorda forpaktet bort. Min følgesvenn døde for et par år siden, og datteren hennes har overtatt gårdsbruket. Jeg holder nå på å sette opp nytt og bygge på huset. Det blir stort og fint med god plass til mange overnattingsgjester. Ni soverom, sier han, og ler når vi lurer på om dette kanskje er i drøyeste laget for en mann i hans alder.
-En skal ikke være redd for å satse. Jeg har betalt hver eneste krone jeg har skyldt og tjent til livets opphold hele tiden. Og litt til.
Om han ikke har tenkt å slå seg til ro og nyte pensjonisttilværelsen?
–Egentlig skulle jeg sluttet, men det er ikke så enkelt det heller. Du blir ikke gammel hvis du setter deg rolig til i sofaen. Men det er en del som ligger og venter på meg. Mer tid til jakt og fiske, for eksempel, det er alltid noe å ta seg til. Kanskje jeg får tid til å dra opp til en av de to hyttene jeg satte opp på Grotli på 90-tallet. Jeg har enda ikke overnattet der.
